Hyper Games-intervju: Mummitrollet, mørke temaer og norsk spillutvikling

Jeg vil si at det er relativt moderat. Det er egentlig mest Kristina (community manager) og meg som har mye nå. Spillet er jo ganske ferdig. Det er små ting, fixe bugs og sånt, men spillet har vært ferdig en stund, så det er ikke crunch time generelt.

Det er klart at på marketing og publishing er det veldig mye akkurat nå, rett før alt skal ut. Men selve spillet er i havn.

Ideen om å jobbe med Mummi og Tove Jansson fikk jeg da jeg leste boka Hvem kan trøste Knøttet for sønnen min. Jeg var i pappaperm og hadde masse tid til å tenke. Første tanke var egentlig at kanskje vi skulle lage en digital barnebok-opplevelse. Så tok jeg det med tilbake til jobb og spurte, hadde det vært kult å prøve å lage noe basert på Tove Jansson sine verk?

Vi tenkte tidlig at dette ikke burde være et barnespill, men et spill som passer alle aldre. Familievennlig, men ikke begrenset av å være laget spesifikt for barn.

Snusmumrikken er jo manges favorittkarakter. Og det gikk ikke lang tid før vi tenkte at han er en perfekt “silent protagonist”. Han ligner litt på Link i Zelda. Vi tror Link er definitivt inspirert av Snusmumrikken, uten at vi har noe bevis for det.

Han er en utforsker, en eventyrer. Vi ville lage et exploration adventure-spill ganske tidlig, og da ble det nesten naturlig å bygge det rundt Snusmumrikken. Pluss at det i seg selv er en marketing-stunt: vi lager et Mummi-spill som ikke handler om Mummitrollet. Det gjør det mer interessant.

Da vi skulle lage spill nummer to, var det ikke interessant å bare lage Snusmumrikken 2. Vi følte vi hadde fortalt den historien. Da var Mummitrollet et helt åpenbart valg.

Å holde oss tro til Tove Janssons visuelle verden var et valg vi gjorde selv. Det var ikke noe rettighetshavere krevde. Det var en del av pitchen vår da vi ba om lov til å lage spillet. Vi ville lage et spill som føltes som om Tove Jansson hadde laget det, hvis hun hadde vært spillutvikler.

Men det er ikke så lett som å si at vi lager et spill i Tove Janssons stil, for hun har tjue forskjellige stiler. Du klarer ikke finne to tegninger av Snusmumrikken som ser like ut.

Vi har basert oss primært på bokomslagene, de som er vannfargemalt. De er veldig forskjellige fra penntegningene folk flest kjenner. Uttrykket vårt skulle føles som om spillet er håndmalt. Snusmumrikken du ser i spillet, er ikke så ulik den på bokomslagene.

Det er alltid spennende å jobbe kreativt innenfor rammer man setter seg selv. På mange måter gjør det ting enklere, for da har man noe å forholde seg til. Jeg føler man blir mer spisset i det man formidler.

Vi kan ikke dikte opp nye karakterer, steder eller objekter som ikke finnes. Men det er så mye som finnes allerede, så det har ikke vært et problem.

Når det gjelder historier, har vi ganske mye frihet, så lenge vi er tro til karakterene og det som skjer er noe som kunne ha skjedd. Det er veldig sjeldent vi har foreslått noe vi har fått nei til. Vi har også ganske mye intern sensur av hva som passer universet og karakterene.

Etter Snusmumrikken har vi fått mye tillit fra rettighetshavere så prosessen har vært enda enklere på Mummitrollet.

Men Mummitrollet er også mer tro til boka det er basert på. Snusmumrikken hentet historie fra mange forskjellige bøker og historier, mens Mummitrollet er basert på Trollvinter.

Det er egentlig essensen av historien. Snusmumrikken var en koselig sommerfortelling, en hyggelig reise, med litt aggresjon. Men den handlet mer om bevaring av Mummidalen.

Winter’s Warmth handler om Mummitrollets emosjonelle reise og hans opplevelse av verden.

Boka Trollvinter var et veiskille for Tove Jansson. Hun hadde allerede skrevet tre-fire koselige sommerhistorier fra Mummidalen og fått stor suksess. Men hun slet med å håndtere den kommersielle suksessen, og sa at hun hadde begynt å mislike Mummitrollet og skriveprosessen.

Det var livspartneren hennes, Tuulikki Pietilä, som karakteren Too-ticky er basert på, som hjalp henne å se at hun kunne skrive en annen type historie. En historie som ikke handlet om hvor fint alt var, men om at figurene faktisk hadde det vanskelig.

Det mørke og melankolske var egentlig noe av det som gjorde meg interessert i Mummi i utgangspunktet. Hvem kan trøste Knøttet er jo en veldig melankolsk og trist bok.

Som pappa er jeg også ganske oppgitt over hvor overfladisk og flat barneunderholdning er i dag. Det handler alltid om at man får et problem, løser det, og så blir alle glade igjen.

Sånn er det ikke i livet. Jeg mener man trenger å fortelle triste og mørke historier også. Man skal ikke beskytte barn mot andre følelser enn glede.

Vi hadde jobbet med Albert Åberg først, det var i 2013. Maipo Film holdt på å lage en animasjonsfilm basert på Albert Åberg, Hokus Pokus, og vi endte opp med å produsere et spill sammen med dem. Litt tilfeldig, men det var den erfaringen som var avgjørende for at vi landet Mummilisensen.

Moomin Characters Oy får nok ganske mange henvendelser fra mye større selskaper enn oss, men jeg tror de satte pris på at vi har en mer kunstnerisk approach enn mange av de andre som tar kontakt. Vi vil selvfølgelig tjene penger, men vi er ikke det mest kommersielle firmaet.

Moomin Characters Oy er veldig underdog-supportere. Selskapet er familieeid, og de har valgt å forvalte alt selv. De kunne solgt det til Disney mange ganger om de ville, men de er opptatt av kvalitet og av å bevare det for lang tid fremover.

Det høres nesten rart ut å si at de prøver å ikke gjøre det for kommersielt, for det er jo veldig kommersielt. Men innenfor den kontrollen de har selv, er de veldig bevisste.

For å være helt ærlig har vi ingen planer for hva vi skal gjøre videre. Det er litt deilig. Nå skal vi få ut spillet og se hvordan det går.

Vi har jobbet med Mummi-universet i seks år nå. Jeg tror vi kommer til å utforske andre, egne IP-er og ting også. Men jeg ser ikke bort fra at det kan bli mer Mummi på et tidspunkt. Vi kommer ikke til å hoppe rett på et nytt spill. Det kommer til å ta mer enn to år til neste spill.

Vi brukte fire år på Snusmumrikken og to år på Mummitrollet. Men vi hadde begynt litt før vi lanserte Snusmumrikken. Alt av visuelt, alt av art i Winter’s Warmth, er helt nytt.

Et spill hvor du går rundt i snø hele tiden, er ganske forskjellig fra et spill på en sommereng. Vi har gjenbrukt noen designprinsipper og verktøy, men assetsene, art og alt annet er laget fra bunnen.

Det hadde ikke vært mulig å lage disse spillene uten Norsk Filminstitutt. De har funded ganske mye av begge spillene, og egentlig alle spillene våre.

Budsjettene på begge mummispillene er rundt tjue millioner kroner hver. Det er mye penger som skal inn.

På Mummitrollet har vi også en partner som heter Wings Fund, Women in Games Fund, som investerer i spill der kvinner er viktige kreative deltakere i teamet. På Snusmumrikken jobbet vi med en publisher, Raw Fury, som stilte med funding.

Vi bruker ingen generativ KI til art, tekst eller ting du ser i spillene. Vi bruker noen KI-verktøy, men i veldig liten grad.

Moomin Characters tillater heller ikke at man bruker generativ KI til produktene sine, og det synes jeg er fint.

Jeg har ikke voldsomt kontroversielle meninger om KI. Jeg tror ikke det er noe man kan unngå, det er her og kommer til å fortsette å være her. Man må bare ta stilling til hvordan man bruker det. Jeg bruker det selv noe til koding, men i liten skala.

For min egen del handler det mer om at det hadde tatt vekk mye av gleden med å lage spill, hvis man ikke skulle lage spillene lenger, men få en datamaskin til å gjøre det. Jeg tror KI kan brukes som verktøy, men ikke som kreatør.

Kona mi er illustratør, og kjenner definitivt på det. Det påvirker veldig mange i samfunnet akkurat nå.